Hvem er de papirløse?

De papirløse er også mennesker

Det har vært relativt lite forskning om papirløse i Norge. Det er langt fra en ensartet gruppe, men etter vår erfaring har de fleste søkt asyl, fått avslag og ikke returnert til hjemlandet, slik også Statistisk sentralbyrå har konkludert. Svært mange i denne gruppen er det heller ikke mulig for politiet å tvangsreturnere til hjemlandet.

De fleste i denne gruppen kommer fra verdens mest urolige områder, hvor det er en svært ustabil sikkerhetssituasjon; land som nylig har vært i krigslignende tilstander/borgerkrig; og land hvor menneskerettighetene i svært liten grad blir respektert. Personene som organisasjonene har kontakt med, er blant annet fra følgende land: Iran, Etiopia, Eritrea, Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Somalia, DR Kongo og Tsjetsjenia, i tillegg til palestinere fra ulike områder. Dette er de samme landene som Politiets utlendingsenhet oppgir er vanskelige å tvangsreturnere til.

de papirløse

Hvordan lever de?

Livsforholdene varierer betraktelig. De papirløse omfatter personer som:

1. Har levd i mottak i årevis, også over ti år.

2. Har etablert mer eller mindre selvstendige tilværelser med egen leilighet/hybel, og livnærer seg på et nokså kurant nivå enten gjennom ”legalt” eller svart arbeid. Selv om de normalt ikke har hatt lov til å arbeide, har skattekort lenge blitt utstedt, noe som har muliggjort arbeid også på det legale arbeidsmarkedet.

3. Overlever primært gjennom grov utnytting på arbeidsmarkedet, med lønn ned til 20 kroner timen og kummerlige boforhold på arbeidsstedet sammen med flere andre.

4. Overlever gjennom seksuell utnytting, enten ved å prostituere seg åpent, eller ved å bo hos noen som forventer seksuelle gjenytelser.

5. Er hjemløse, tilbringer det meste av tiden utendørs, eventuelt hos bekjente i perioder, og eksempelvis har panting av flasker som primær næringsvei.

For alle personene er tilværelsen preget av ekstrem usikkerhet og uforutsigbarhet, og for alt for mange av ekstrem sosial nød. Erfaringene fra både Helsesenteret for papirløse, drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors, og andre organisasjoner som møter enkeltpersonene, viser også at en høy andel lever med varige, og i en del tilfeller alvorlige, helseproblemer av både fysisk og psykisk art. Ikke minst er den psykiske slitasjen på mange av dem som lever papirløst enorm. Den tyngre problematikken som Helsesenteret for papirløse migranter opplever, omfatter blant annet posttraumatisk stress som følge av krigsopplevelser, voldtekt, rasistisk motivert vold på reisen til Norge og suicidalitet.

Hvorfor velger de å bli?

For mange av de papirløse fortoner virkeligheten seg slik at uansett hvor vanskelig livssituasjonen er i Norge, er retur likevel ikke et reelt alternativ. Mens det for noen primært handler om manglende fremtidsutsikter i hjemlandet, har mange rømt fra traumatiske opplevelser og overgrep.

I en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fremkommer det at flertallet av dem som kommer til Norge og søker om asyl, har vært utsatt for drapsforsøk, tortur eller voldtekt. I rapporten fremkommer følgende på side 8:

”Med basis i den delen av HTQ som består av spørsmål vedrørende hendelser som en antar er svært belastende og potensielt traumatiserende, oppgir 76,5 % at de har vært ”nær ved å bli drept” og hele 67 % har opplevd drap på familie og/eller venner. Av kvinnene har 31,4 % opplevd å bli voldtatt, og blant mennene er tilsvarende tall 13,6 % (for hele utvalget utgjør dette 21,5 %). Forskjellen mellom kjønnene er svært liten når det gjelder torturerfaringer. I utvalget er det 57,3% som oppgir å ha blitt torturert. I tillegg oppgir en stor del at de har opplevd at basale behov ikke har vært dekket, slik som sted å bo, tilgang på mat og vann, og nødvendig hjelp ved sykdom.”

De fleste som er i kontakt med organisasjonene forteller om frykt for å returnere på grunn av risiko for fengsling, tortur og i verste fall drap på bakgrunn av deres etnisitet, religion eller egen eller familiens politiske tilhørighet/virksomhet. En del har allerede blitt utsatt for grov forfølgelse (herunder fengslinger, voldtekt eller andre former for tortur) og frykter nye overgrep ved retur. Noen frykter også skammen det medfører å være offer for overgrep, og i enkelte saker har familien avvist dem; særskilt gjelder dette kvinner som er blitt utsatt for voldtekt. At de har fått avslag på asylsøknaden fordi det ikke anses å være risiko for ny forfølgelse, endrer naturligvis ikke på at mange har en alvorlig erfaringsbakgrunn, og at denne stadig danner bakteppe for de valgene de foretar.

Andre frykter at de eller deres familie kan bli et tilfeldig offer for bombeangrep, vilkårlig rammes av krigshandler, etc., på grunn av den generelle sikkerhetssitasjon i hjemlandet. Det er også på det rene at det blant de papirløse befinner seg en del personer som har fått avslag selv om de faller innenfor kategorier som UNHCR anser som beskyttelstrengende. Det er ingen tvil om at avslagene er gyldige og at de plikter å rette seg etter dem, men det er heller ingen tvil om at de ofte opplever en høyst reell frykt.

Samtidig som det er snakk om en svært uensartet gruppe, er en fellesnevner blant mange av dem som henvender seg til organisasjonene deres uomtvistelige subjektive frykt for retur.

Hvor mange lever papirløst?

Statistisk sentralbyrå fikk nylig i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere, herunder 12 325 forhenværende asylsøkere som har fått endelig avslag.

Forskeren ved SSB som hadde ansvaret for rapporten, uttalte at tallene er veldig usikre, ettersom de er basert på teoretiske beregninger, ikke empiriske undersøkelser. Tallene kan ifølge disse beregningene variere fra cirka 10.500 til nærmere 32.000. Tallmaterialet er basert på befolkningsdata, registrering av innvandrere med midlertidig tillatelse (asylsøkere), skolebarn og sykehuspasienter, og informasjon fra arbeidsgivere, politi, humanitære organisasjoner, etc. Antallet inkluderer også personer som har fått endelig avslag helt nylig, og som i løpet av relativt kort tid vil bli returnert; dette er en kategori som det ikke er naturlig å regne med blant de ”papirløse” i vår sammenheng.

Antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, er åpenbart atskillig lavere; vi vil anslå at det ikke dreier seg om mer enn 1500-3000 personer.